I året 1206 var det usikre tider i Norge. Landet hadde i mange år blitt herjet av borgerkrig og maktkampen mellom baglerne og birkebeinerne. En liten prins, 18 måneder gamle Håkon Håkonsson, var arving til den norske kongetronen.

Birkebeinerne ville føre prinsen til et trygt sted i Trøndelag. Et lite følge, der moren til prinsen, en husprest og noen trofaste birkebeinere var med, dro av gårde med gutten fra Hamar til Litle-hamar. Derifra fant de det for farlig og benytte den vanlige veien nordover gjennom Gudbrandsdalen. Derfor la de vegen gjennom skog og over fjell til Østerdalen, og kjempet seg derfra nordover til Nidaros.

På denne ferden slet de hardt i stygt vær, frost og snø. De var av og til ute om nettene i skog og øde mark. En kveld ble været så dårlig at de ikke visste hvor de var. Da tok to av de beste skiløperne gutten med seg, og dro i forveien med han. Den ene het Torstein Skeivla og den andre Skjervald Skrukka. De fikk to bønder som var kjent i området til å vise seg veien. De strevde og slet, men fant allikevel ikke fram til bygda.

De kom til noen løer hvor de slo ild og lagde et leie til gutten. Så dro veiviserne tilbake for å møte de andre i følget, og kom tilbake til løene rundt midnatt. Disse var ikke noe godt oppholdssted, det rant vann inn alle steder så snart snøen smeltet av varmen fra bålet. De fleste syntes at det var bedre å være ute enn inne. Det var ingen annen føde til gutten en snø som smeltet i munnen hans. Den plassen de var da, heter Navardal. De hadde store problemer da de dro videre i den dype snøen, og de hadde ikke annet enn spydene sine å brøyte veg med. Men hvor de enn kom i Østerdalen, hjalp bøndene dem så godt de kunne, lånte dem hester og viste veg.

Den lille prinsen Håkon Håkonsson ble en av de beste kongene dette landet har hatt. Han gjorde slutt på borgerkrigene, og under han hadde landet sin storhetstid i middelalderen. Birkebeinerferden skapte Norgeshistorie